Andres blogger

Det er merkelig, jeg leser mange blogger (spess 2 stykker - nevner ingen).. Jeg kjenner meg sånn igjen hva folk skriver liksom, når det gjelder det psykiske problemene,,. Jeg gjør bare ikke ting som skader meg, å den slags ting.. Retteresagt, jeg gjør det ikke i virkeligheten, men i hodet. Hvorfor det er sånn, vet jeg ikke. Er vell til tider jeg ikke føler meg velkommen i verden, eneste medisinen som hjelper det er min sønn å samboer som holder meg oppe.. ENDA.!

Jeg sliter med tanken å bo hjemme, føler meg som jeg er i et mega trangt rom, at alle i huset er mot meg. Ja jeg gjør det, det er en inbilning.. Men med en gang vi har hus/leilighet alene så er jeg så mye mer lettere føles det ut som.. Jeg har også mye dårlig samvittighet pga vi er alt for mye hjemme å er en byrde for mine foreldre.. Å andre for den slags skyld.. Jeg vil skaffe meg jobb, men burde tenke på utdanninga mi. Har ikke all verdens med energi til den store kroppen, den bruker mer enn den får, retteresagt: den går i minus. Jeg føler meg mye syk, men det feiler meg tydeligvis ingenting.? hvorfor ikke, jeg er slapp, mye kvalm, mye hodepine, hva er egentlig galt med meg??..

Jeg hater kroppen min av alle ting, jeg kunne gjort mye for en tynn perfekt kropp.. Men, spørsmålet er: hvorfor spiser jeg? i det hele tatt.. Svaret er jo da: jo, jeg må jo overleve. Må få energi rundt mat.. å da spør jeg meg som regel igjen: hvorfor må jeg ha da?, jeg har jo så mye at jeg snart triller jo.. En BMI på over 47 HVERTFALL.. JEg skremmer meg selv. Er faktisk litt redd for å dø i søvne pga jeg har en sønn som trenger meg. Å jeg vil ned i vekt for å kunne nyte livet som jeg vil ha det.. Jeg vil bli meg selv igjen :( jeg er tross alt ikke meg selv, å jeg hater det. JEg kjenner meg ikke selv lengere. Jeg er pysete, å vil ikke innrømme jeg har et problem trur jeg.. Noe det ser ut til at jeg innrømmer nå,, jeg vet det så inderlig.. Men trur jeg blokker det ute, stenger det inni meg.. For når folk spør hvordan det går så sier jeg alltid ting som; greit, bra, jeg overlever.. Så spørs de kanskje ting som å hva har skjedd.. så sier jeg hele tiden; ikke noe spess eller ingenting? hva faen liksom.. Hvorfor gjær jeg det?, vil jeg ikke ha hjel?? er jeg for sta?

tydeligvis.. Føler jeg overdriver?, gjør jeg det?? .. mhm, du mener det ja.. :/ ARRg.
jeg er tragisk.. å jeg vet det.. hvorfor fortsetter jeg å skrive da? - jo, er litt deilig å få det ut.